Stikkord
Debatten rundt plassering av nasjonalt minnesmerke etter 22. Juli-hendelsene er en følelsesmessig polarisert debatt. Det er synd at den har kommet til dette. Polariseringen har ført til flere adjektiver om de med et annet syn, enn hva godt er. Jeg respekterer de forskjellige siders syn i saken. Det er lett å forstå naboene og innbyggere i Hole som ikke ønsker plasseringen i sitt nærområde, noe som vil føre til økt trafikk og oppmerksomhet for området. Det er lett å forstå de pårørende som ønsker ro rundt sin sorg. Men det er også lett å forstå den andre siden, de som ønsker et minnesmerke.
Mennesker har et behov for å normalisere en unormal situasjon, for så å gå videre i livet. Det er jo slik livet er. Uansett grusomheter, inntrykk og hendelser, så går alle de andre som ikke omfattes av øyeblikket videre. De som står i hendelsen står gjerne stille i kortere eller lenger tid. Det ble i månedene etter 22. Juli 2011 beskrevet som om at noen blir stående igjen på perrongen, mens togene frakter de andre videre. Videre i livene, videre til nye ting, videre inn i fremtiden. Å gi et svar og presentere det som det riktige svaret, blir ikke riktig. Denne saken er ikke matematikk, men menneskelige skjebner. Skjebner er like forskjellige som det antallet som opplever hendelsen.
I min beskjedne erfaring med 22.juli hendelsene så vil man kanskje hevde at jeg ikke har en rett til å ha en vektig og meningsbærende stemme i denne saken. Jeg bor ikke i området, jeg mistet ingen familiemedlemmer. Jeg var ikke ute på Utøya når det skjedde. Jeg kommer først inn når massakren var over, og ungdommene begynte å ankomme godheten hotell Sundvollen. Sånn sett bryr jeg meg her med andres følelser når jeg nå ytter meg, og det i seg selv kan være problematisk. Så hvorfor skal min stemme vektlegges? I talen til Jens Stoltenberg i Rosetoget den 25. Juli lovte hverandre mer åpenhet og mer demokrati. For min egendel la til aspektet, å aldri akseptere urett. Disse lovnaden står sterkt hos meg. Det er ytringsfrihet og retten til å ha en meningsbærende stemme i samfunnet vårt Jens her snakket om.
I forbindelse med sorgarbeidet i dagene 22-26. Juli 2011 på Sundvollen, og i ukene, månedene og årene etterpå sammen med de nærmeste familiene, opplever jeg tapet av åtte personer spesielt sterkt. Det er en underlig blanding av å identifisere seg nært med sorgen til den enkelte, til å observere på avstand og gjennom sosiale medier kunne glede seg over mange fine stunder disse flotte familiene viser frem. Jeg er var på stemningene de uttrykker, og kjenner et behov for å kunne være i standby for den enkelte, dersom behovet dukker opp for å kunne snakke med en person som både er distansert og samtidig har en nærhet til sorgen.
Jeg tror på mange måter jeg gjenspeiler stemningen i nasjonen når vi kommer til spørsmålet rundt et nasjonalt minnesmerke i området ved Utøya. Til daglig er alt som normalt, men 22. Juli samlet oss og alle har en relasjon til hva som skjedde. Vi er på mange måter i en felles standby, og kan lett ta frem hva vi følte og opplevde den skjebnesvangre fredagen, 22. Juli 2011. Etter den andre verdenskrig er 22. Juli den hendelsen som defineres som vår værste nasjonale episode. Våre verdier og måte å leve på ble forsøkt skutt og sprengt i filler.
Nå begynner jeg å nærme meg kjernen i refleksjonen.
Mennesker trenger symboler for å minnes og for å kunne plassere sin sorg. Symboler er en viktig del av det å bygge en felles kultur. De nærmeste har sine private steder, vi andre må ty til mer perifere steder. Rundt om i verden oppsøker vi forskjellige minnesmerker for nasjonens spesielle hendelser. Jeg oppfatter ikke dette som egoisme fordi man vil minnes det som hendte. å ville minnes?
Spørsmålet blir da, hvorfor skal minnesmerke plasseres ved Utvika eller ved kaia ut til Utøya? Hvorfor i dette område, hvor folk har opplevd på nært hold det som skjedde, og som kanskje fortsatt sliter med sine egne følelser? For min del må minnesmerke plasseres i dette område. Det var der det skjedde, og siden øya er relativt utilgjengelig for den gjengse person, må det ligge i det umiddelbare nærområde.
Jeg ønsker meg et nasjonalt minnesmerke i det område hvor det skjedde, og jeg håper Utvika blir stedet. Det er ikke fordi jeg er i mot naboene eller fordi jeg ønsker å påføre noen mer vondt, men fordi jeg også har et behov for å minnes hendelsen og de som gikk bort. Mitt behov her tror jeg er ganske likt med nasjonen. Det er demokratiet som bestemmer i denne saken. Demokrati er hva flertallet vil, til tross for hva mindretallet måtte mene.
Oppdatering 21.juni 2017:
Kommunal og moderniseringsminister Tore Sanner (H) redegjorde i dag for regjeringens beslutning om å plassere det nye nasjonale minnesmerke for 22.juli ved Utøya-kaia. I forkant av dette har nabomotstanden sprukket. Motstanden for å plassere minnesmerke ved Utvika fremstod som samlet. Når forslaget om plassering ved Utøya-kaia kom opp som et reelt alternativ gikk en del av naboene ut og sa at de både hadde forståelse for og var enig i plasseringen.
Endelig avgjort.