Stikkord
Champerico, Guatemala, KS, MIC, NORAD, Panajachel, Rethaluleu
30 oktober 2014 gikk reisen for tredje gang til Guatemala og våre vennskapsbyer i Champorico og Rethaluleu . Landet har virkelig kommet nært innpå meg, både gjennom opplevelser og vennskapsbånd som er blitt knyttet gjennom de prosjektene jeg er engasjert i via mitt verv som lokalpolitikker i Tinn kommune. Miguel Utreras har vært koordinator for Tinn kommune. Jobben som koordinator innebærer mer enn å se til at prosjektet går på skinner. Hans evne til å forstå kulturen, landets histortie, den politiske situasjonen og folks situasjon kommer i tillegg til å kunne snakke spansk og være min tolk. Det er ikke «vi» som kommer og lærer «dem» hvordan det skal gjøres. Prosjektet går på å gjøre sammen og finne løsninger sammen gjennom det å forstå, respektere og lære av hverandre.
Tinn kommune er en av mange organisasjoner som i lengere tid har hatt prosjekter i Guatemala. Det er mange kommuner som har vennskapsbånd til forskjellige byer rundt om i landet. Fredrikstad er kanskje den byen som har holdt på lengst. Her går båndene tilbake til 1984. Det er ganske imponerende all den tid det på den tiden var borgerkrig i landet, en krig som ikke fikk sin fredsavtale før i 1996. Og når jeg nevner Fredrikstad må jeg nevne Petter Skauen. Han er et ikon i freds- og prosjektarbeid i Guatemala. På denne turen var jeg så heldig å få møte dette ikonet på en konferanse i Panajachel. Jeg kommer tilbake til dette møte på denne konferansen.
Prosjektet Tinn kommune har vært med på sammen med en rekke andre kommuner i Norge, NORAD og KS heter MIC. Fra Telemark har i tillegg til Tinn kommune også Fagforbundet i Telemark og Høgskolen i Telemark vært svært sterke pådrivere. MIC står for Municipal International Cooperation og er prosjektsamarbeid mellom kommuner i Norge og utlandet. De store pengene kommer fra NORAD og KS er en koordinator for prosjektene.
For Guatemala har prosjektene denne gang bestått av et søppelhåndteringsprogram og et kvinneprosjekt. Det har vært et fireårig løp og i 2010 var jeg med på å starte prosjektet. I 2013 var jeg sammen med Bjørn Sverre Birkeland med på en delevaluering for programmet. Hvordan dette var og refleksjoner rundt søppelhåndteringsprogrammet kan du lese mer om her…
Søppelhåndteringsprosjektet:
Endringer fra 2013 til 2014 er at søppelhåndteringsprogrammet fungerer, men det trenger å bli skalert opp for å gi en bærekraftig omsetning og inntekt til bedriften. I et land hvor holdningene til søppel er mindre observant enn hos oss er det en utfordring å endre på holdningene på det å håndtere søppelet og det å oppfatte søppel som søppel. Fire år på endre et folks holdninger er langt i fra nok, men noen har skjønt at søppel kan være en verdi og noe man kan gjenbruke.
Metall har kanskje lenge vært sett på som en verdifull gjenbruksvare fordi man kan få penger for den, men plast og restavfall blir liggende igjen, over alt. Søppelhåndteringsprosjektet har gitt en bedrift med 15-20 ansatte hvor kunnskapen om verdien og hvordan man skal realisere verdiene i søppelet har blitt stor. Organisk avfall blir håndtert, sortert og gjenbrukt til organisk gjødsel. Prosessen blir overvåket, håndtert og utviklet gjennom noen kjernepersoner som virkelig er dedikert til arbeidet. Almed
in Colman er en slik person som i en alder av 65 år er en av de mest dedikerte personene jeg har møtt. Han står for ikke bare kunnskap men også kunnskapsoverføring til nye arbeidere.
For oss er kanskje opplæring og kunnskapsoverføring en selvfølge for å gjør en jobb. Dette har vært ganske nytt her og er med på å gi dette prosjektet og bedrifter et fortrinn foran andre bedrifter. Sammen med Elvis Carmelo, Eudin de Leon, Adrian Carmelo og Rosybelita Giron følges prosjektene opp økonomisk og gjennom uttesting og forskning på produktene de lager på en egen planteskole og testfelt de har laget ved avfallsområdet. Den organiske gjødselen de lager er billigere og mer produktiv pr kg gjødsel enn kunstgjødsel. Utfordringene ligger i landets holdning til søppel, at de kun har en lastebil til å frakte søppelet og at det er ca 60 abonnenter i en kommune på 37 000 innbyggere som ermed på ordningen. I et området med over 70% arbeidsledighet og en drapsrate på verdenstoppen er det å betale for å bli kvitt søppel forståelig nokk ikke på prioriteringstoppen for folk flest. Som en «funfact» så har kommunen rundt 130 ansatte og et månedlig budsjett på 1 mill Q som er rundt 800 000 kr.
Kvinneprosjektet:
Det er et krav til alle kommuner i Guatemala at de skal ha et kvinnekontor som skal ha et spesielt fokus på kvinnesaker og kvinners rettigheter. Et krav er ikke det samme som å følge et krav og det er nok ikke å ta for hardt i å si at Guatemalske kvinner kjemper en likestillingskamp som er ganske lik den vi selv hadde på 1920-30 tallet.
I Champerico kommune er det 49 lokalsamfunn som sokner til kommunens kvinnekontor og uten å vite om alle andre kommuners kvinnekontorer opplever jeg at denne kommunen er ganske privilegert gjennom et kommunestyre og ordfører som setter mening til ordene ”kvinner kan”. Kontoret har hatt en del utskiftinger av ledere de årene vi har engasjert oss. Det er en svært krevende jobb hvor man trenger en sterk kvinne som tørr å snakke kvinners sak i et svært mannsdominert samfunn og samtidig er en mester i diplomati for ikke å bli spilt ut på sidelinjen og da ikke nødvendigvis av menn, men av andre kvinner. Vi har opplevd at kvinner kan være kvinners største fiende. I dag er det Dailyn Selena Porras Tobar (i blått i midten av bildet) på 21 år som er leder av kvinnekontroet i kommunen. En ung, stolt, rakrygget, klarttalende kvinne med lærerutdanning som jeg har stor tro på skal kunne sette kvinnerettigheter og likestilling på dagsorden.
En viktig arbeidsoppgave for kvinnekontroet er å øke kvinners bevissthet på egen situasjon og rettigheter. Det er skyhøye (mørke) tall på overgrep og vold mot kvinner og selv om det finnes lover som skal beskytte kvinner og barn er det langt mellom straffbare handlinger og dom. Informasjonsarbeid og nettverksbygging mellom kvinner har vært viktige arbeidsredskap for å heve selvfølelsen til kvinnene. Arbeidet har også medført at flere kvinner har fått økt sin kunnskap om ting og denne kunnskapen har gitt de beslutningsposisjoner i lokalsamfunnet de ikke hadde før.
En utfordring med å komme ut til lokalsamfunnene er transport. Det er ikke økonomiske midler til å kjøre ut til samfunnene. Det er ikke penger til bensin og man har ikke noe kjøretøy som egner seg til transporten heller. Flere av strekningene er direkte farlige for unge kvinner å kjøre på alene med moped/motorsykkel og da tenker jeg ikke bare på den vanvittige kjørekulturen i dette landet. Kvinner står i fare for å bli overfalt og voldtatt på flere av disse strekningene. Så det å reise alene er utelukket, og det å reise med flere koster penger. Penger man ofte ikke har. Allikevel klarer man å bygge nettverk og utføre en god del jobb. Driven og ønske om å få til noe står høyt hos de vi jobber sammen med.
Jeg er stolt over disse damene som utfordrer et land, styresett og maktstruktur som ofte svarer med drap på utfordrere. De kjemper en kamp vi aldri har opplevd, men en kamp jeg mener er et must for å få landet på fote. Dagens maktstrukturer er direkte ødeleggende for landet, så kvinners posisjon må få en mer fremtredenen posisjon i alle samfunnslag for å få til endringer som gagner befolkningen.
Oppsummering:
Til tross for de overnevnte utfordringene og at landet er gjennomkorrupt viser disse prosjektene i MIC at det nytter å få til noe godt for folk uten at penger forsvinner i korrupsjon. Disse prosjektene er med på å bety en forskjell for ganske mange allikevel. La meg forklare;
Holdningsskapende arbeid krever mer enn fire års innsats. Skal vi gå i oss selv så vet vi hvor vanskelig det kan være å endre på oss eller ta innover nye utfordringer. Når det allikevel går hos noen nøkkelpersoner i et samfunn gir det noen positive ringvirkninger for de som ser opp til disse personene. Når prosjektene drives på en måte hvor man ser at folks ve og vel også blir satt høyt får man et bedre omdømme. Dette gir igjen en positiv oppmerksomhet som gir en økt bevissthet blant folk for det som gjøres. Så endringer hos noen få, kan gi positive ringvirkninger for mange. Det er det jeg ser i MIC prosjektet og som jeg setter som en av suksessresultatene. Joda bedre miljø og inntjening på et produkt er også viktig, men folks stolthet over eget nærområde, samhandling i et land hvor det absolutt ikke er en naturlig konsekvens av det å gjøre et prosjekt og satsning på kvinners rettigheter er det jeg setter høyest i prosjektet. Alt annet kommer som en naturlig konsekvens av samhandling, stolthet og fokus på folks ve og vel.
MIC-prosjektet skal avvikles i sin nåværende form i Guatemala og det synes jeg er svært uheldig. Det positive er at KS via direktøren for sine internasjonale prosjekter, Elita Cakule og spesialrådgiver Liss Schanke på evaluerings og avviklingsseminaret for MIC i Panajachel så hvilke gode resultater man har hatt i Guatemala og gjennom det vil se på muligheten for nye MIC-prosjekter i landet.
Norges ambassadør til Guatemala Jan Gerhard Lassen besøkte MIC-seminaret sammen med Petter Skauen som stod svært sentralt i fredsforhandlingene i borgerkrigen i 1996. Begge har et stort hjerte for Guatemala og utviklingen av landet. De fremhever begge at vennskapssamarbeidet mellom byer i Guatemala og Norge, samt MIC prosjektet har stor betydning for utvikling. Nærheten til folk og prosjektene har vært viktig. Å finne løsninger lokalt reduserer faren for at midler forsvinner i ledd og øker folks opplevelse av eierskap til det som skjer.
Det er en stor inspirasjon å møte alle de engasjerte medmenneskene fra Norge og Guatemala som har et ønske om bedring og hjerte for Guatemala.
Det er der hvor venner møtes at ting skjer.